så langt jeg har kommet – så langt jeg har forstått meg selv

da sitter jeg her. tenker. ute regner det og jeg sitter inne med en tekopp. jeg tror jeg har bestemt meg, er ikke helt sikker.

kjenner en blanding av kvalme og spenning i magen. for det går i mot alt jeg står for, men nysgjerrigheten min har vokst, blitt stor. den tar over.

jeg kan ikke huske sist jeg satt meg ned og skrev, men kjenner nå at jeg har savnet det. jeg har vært tom, helt tom, men på en god måte. jeg har hatt det bra, men ikke hatt noe å skrive om, for har ikke tenkt. ikke latt tankene grave dypt, ikke latt de ødelegge.

jeg har klart å holdt kontrollen på dem, jeg har bestemt over dem, JEG har endelig blitt sjef over meg selv. det føles godt, men også rart. har aldri hatt den friheten før og nå vet jeg ikke hvordan jeg skal bruke den.

jeg har ennå ikke forstått meg selv, men er ikke sikker på om det er meningen. tror ikke det er meningen at noen heller skal forstå meg. jeg er ikke som alle andre og jeg hører det fra forskjellige vinkler. det skremmer meg – hvorfor er jeg så annerledes?

jeg har alltid visst det, men ikke innsett det før nå.

jeg er noe utenom det vanlige, mer komplisert og kompleks – og ikke på den positive måten. det er ikke enkelt å hanskes med, verken for meg eller de rundt meg.

tankegangen som har fått styre meg og ødelegge så mye for meg er på langt nær borte. den ligger bare rett under overflaten og presser på. presser hele tiden. den har ikke klart og lage sprekker ennå, men det har vært nære.

overflaten er så tynn og skjør, og jeg er svak – blitt sterkere, alene. akkurat den veien jeg alltid har håndtert problemene mine. denne gangen har jeg fått tiden jeg trengte, helt alene, som jeg trengte!

selv om jeg ikke vet hvor langt på vei jeg har kommet eller med andre ord; har igjen, har jeg bevegd meg. kommet meg unna meg selv. fått dem på avstand - derfor et nytt syn på dem. er noen ganger som om jeg slåss med mine egne tanker og ikke forstår dem. jeg ønsker å gjøre én ting, men så går det ikke for tankene står i veien. og stopper det hele.

men jeg har bestemt meg, jeg vil prøve. og der kommer den blandede følelsen og tankene surrer. blandingen hvor jeg ikke vet hvem som bestemmer over meg, men allikevel så er det helt klart meg selv! 

jeg vil dette.

jeg er ikke religiøs. tror ikke det finnes en gud eller skaper. tror verken på himmelen eller helvetet.
men jeg tror på universet. jeg tror det er meningen at mennesker ikke skal finne ut av alt, at det skal være noe mystisk og uvisst. noe som holder mennesker i gang og vekker nysgjerrighet.
jeg tror vi mennesker er knyttet sammen på en utrolig innviklet måte. at en tanke jeg slipper ut i universet blir mottat og har en innvirkning på andre. man kan jo kjenne når noen tenker på en og jeg får alltid en spesiell følelse rett før jeg får en melding på mobilen og ser på den i samme øyeblikk. jeg tror ikke det er så mye tilfeldig, vi vet bare ikke helheten.
mennesker er jo verdens mest kompliserte dyr, både med hvor selvstendige hvert individ er, men også på hvordan vi har kontakt med hverandre og tenker. instinktene våres er ikke de samme som andre dyr. de er mer eller mindre borte. og vi eier følelser, begjær og kunnskaper som inget annet vesen på jorda.

som aborginerne i Australia kommuniserte med tankeoverføring. lang ute i ørkenen kunne de sende tanker til hverandre om hvor de var. kun hvis de andre rundt var helt stille og de alle var helt åpne mot hverandre. ingen hemmeligheter, ingenting skjult. jeg tror dette må gå i teorien. bare tenk på hvor lite av hjernen vi bruker, en liten brøkdel. vi har bare ikke funnet ut hvordan vi skal håndtere den enda.

verden

jeg vil reise. oppleve verden. se ting jeg aldri før har sett. kjenne lukter man ikke kan beskrive. se alt det vakre som er der ute. alt det som er nytt. for meg. 

jeg vil se farger i naturen jeg aldri kunne forestilt meg. se dyr jeg ikke hadde hatt fantasien til å finne på. men som lever. der ute i verden. 

føle varmen fra den samme sola skinne på meg, på andre siden av jordkloden. 

jeg vil fly. fly vekk.

jeg vil kjenne verden på hele kroppen. føle hvor stor den er, men likevel så liten. kjenne på det at lille meg kan bevege meg akkurat hvor jeg vil her i den store verden. 

virkelig kjenne på det å dra alene til millioner av mennesker i én storby i India. kjenne på at man aldri egentlig er alene i verden. 

blant så mange, mange flere. 

bare tenk på alle de milliarder menneskene som er der ute. som jeg aldri ser. som jeg aldri vet om eksisterer. som jeg aldri kommer til å vite noe om.

tenk på alle de ansiktene, alle litt annerledes. alle unike. litt utenom det vanlige. som jeg aldri kommer til å se. alle de forskjellige nesene der ute. alle smil som forandrer ansikter ulikt enn meg selv. finner det trist, men også fascinerende. det er umenneskelig og møte alle andre mennesker på jorden. alle forskjellige fra en annen. 

det er så mye jeg ikke vet, men som jeg heller aldri kommer til å få vite. 

skremmende.  

det å starte på et tomt ark. helt hvitt. uten et eneste merke, ikke en gang en flekk. det føles så godt.

en ny start er ikke lett å komme over. du vil alltid ha personer som du ikke kan ta vekk.
familie og familien du velger selv, nettopp venner. noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne tatt bort vennene mine for en stund, med dem følger så mye mer. det følger fortid, glede og tårer. det følger at de vet hvem du er, at de vet når du forandrer deg. det følger med at de vet hver minste lille ting om deg og kan lese deg som en åpen bok. det følger så mye som jeg ikke alltid skulle ønske måtte følge med.

de som du vil ha i livet ditt og som betyr mye for deg. som vil følge deg for alltid og du bare vet at du har noen som støtter deg for resten av livet. den delen føles fantastisk. trygt. alle søker etter trygghet. som du kan støtte deg på og som trenger deg. for den du er.
og nettopp derfor kan du ikke endre deg, ikke gjøre akkurat som du vil. ikke bli den du helt vil.


skulle ønske man kunne startet livet på et tomt ark, totalt blankt. ikke forhistorie eller en brett som minner om fortiden. om det som kunne ha vært.
alt det som ikke er.
at man kunne glemme alt. ikke huske noen ting av hvordan det føltes eller hvordan det var.
jeg vil forandre meg i den retning jeg vil uten å måtte tenke på alle rundt meg. fuck dem.
jeg vil være ego og tenke kun på meg selv. hva jeg ønsker.

jeg visste ikke lenger helt hvem jeg var. etter du tråkket på meg og knakk meg. noe av meg er borte, forsvunnet og jeg har ikke funnet det ennå.
jeg må fikses.
føler meg ikke lenger bare ukomfertabel med min egen kropp, men nå også med jenta som er i den.
jeg har forandret meg, vet ikke når. hvor er hun?

jeg har prøvd for hardt. tenkt for dypt. gravd for langt ned.
ødelagt for meg selv. tankene som tar overhånd.

holder nå alt på avstand, overtenker ikke hver minste ting. bryr meg mindre, det som funker for meg.
for å holde tankene borte.
prøver å finne ut av hva som faktisk betyr mye for meg, og prøve å vise dem jeg er glad i dette.
ha mer kvalitetstid med de beste.

jeg prøver å sette pris på de små tingene i hverdagen som får meg til å smile. tenke positivt, holde smile på og kjenne på kroppen at jeg mener det.
ikke klistre det på fordi jeg føler jeg må.
det skal skje på mine primisser fra nå av.

jeg savner meg selv. og jeg skal finne meg.